7 gode grunner til å bli din egen diabetes-ekspert.

Tenk at alle 345.000 mennesker i Norge med diabetes, har hver sin sykdomsopplevelse, og nettopp dette gjør veiledning utfordrende. Å bli sin egen diabetes-ekspert er eneste løsning.

I sannheten regnes det ca. 316.000 til 345.000 som har diabetes i Norge. Av disse har ca 60.000 uoppdaget type 2.

Statistikk, right? I know, ikke så lett å forstå syns jeg…hvorfor har vi lissom ikke eksakte tall?

Type 2 er mer utbredt enn type 1. Og det finnes et par typer til.

Hver type har sin egen veiledende behandling, og noen ganger går de litt i hverandre. Man er tvunget til et prøve-og-feile-prinsipp i behandlingen.

Som sagt, en utfordring når det kommer til veiledning, og derfor er man tvunget til å selv ta et ansvar for sin egen behandling.

1. Du fortjener det!

Først og fremst så fortjener du å selv ha styring på ditt eget liv.

Hvis du ikke velger å bli din egen diabetes-ekspert, vil du nok oppleve av diabetesen vil styre mye av livet.

Det blir brannslukking av problemer som plutselig oppstår, mer enn planlegging av dine egne ressurser i hverdagen.

Det vil alltid bli vanskelig å ta den joggeturen uten å få føling, hvis ikke du har planlagt basert på kunnskap om blodsukker og egen kropp.

Og da blir dørstokkmila lang, når du stadig lever i frykt for lave blodsukker, hvis du krysser dørstokken.

Det blir også vanskelig å kose seg med noe så enkelt som pizza en lørdag kveld, fordi du alltid ender med høyt blodsukker, gjerne lenge etter du faktisk har spist den.

Selv om du satte nok insulin!

2. Det er ingen som sitter med en fasit som gjelder alle.

Det finnes gode retningslinjer, råd og generelle behandlinger, men til syvende og sist er du unik.

Du trenger veiledning direkte relatert til dine egne utfordringer i hverdagen.

Selv om vi er mange med de samme utfordringene, og vi kan fint dele erfaringer oss imellom, men det som virker for meg er ikke sikkert virker for deg.

Det ER verdt å forsøke, men da må man ha kunnskaper, slik at rådene man tar til seg ikke ender opp med å være farlige.

Og man må kjenne seg selv.

Fordi….

3. Det finnes mange «eksperter» på diabetes.

De verste er de som ikke har diabetes, men de har en gammel tante eller bestemor, en fetter eller inngifta tremenning til stebrorens kusine, som har diabetes.

Og de kan jo ikke spise eller gjøre hverken det ene eller det andre.

Absolutt alle har en mening om behandling av diabetes.

Som oftest handler det om omtanke, men kunnskapen de sitter inne med er basert på det de har hørt noen andre fortelle.

Og heldigvis har behandlingen av diabetes endret seg enormt de siste 30-40 årene.

Og det har ikke alle fått med seg, ikke engang fagfolk, spesielt de som ikke jobber med det til daglig.

Å være din egen diabetes-ekspert vil gi deg trygghet i møtet med slike mennesker. For du vil komme borti dem.

4. Det er lett å la seg påvirke av andre

Og å høre på andre kan føre til alvorlige konsekvenser.

Jeg synes denne historien fra mitt tenåringsliv med diabetes er et godt eksempel.

Selv etter mange år, var jeg ingen diabetes-ekspert, for jeg søkte ikke kunnskap.

Følgende historie er en forkortet, men sann historie, fra mitt liv med diabetestanker:

En våt og mørk høstnatt ble jeg kalt ut til leiteaksjon med Røde Kors Hjelpekorps. Jeg var vel bare 18-19 år og hadde enda ikke skjønt så mye om diabetes.

 Dette var på en tid da det ikke fantes internett i alle hjem, og en mobiltelefon var IKKE en liten datamaskin, så god informasjon var mangelvare. Man var prisgitt diabetesleger og -sykepleiere, som satt med pekefingeren og fortalte hva som var rett og galt. Og det var ikke jeg interessert I å høre på!

 Så var det tid for å ta et blodsukker og litt langtidsvirkende insulin med penn. Jeg måtte be søkegruppen jeg var med, om å stoppe for en kjapp pause. Han ene I gruppa ble irritert, antagelig ønsket han å komme seg gjennom leteområdet så raskt som mulig.

 Han kommenterte som følger; “Skjønner ikke at du trenger insulin nå. Du er I aktivitet og spiser ikke noe særlig. Trenger vel ikke insulin da.”

 Jeg var nok litt sårbar. Har aldri likt at folk rundt meg kommenterer, som om de veit bedre enn meg. Og I tillegg var han jo sykepleier. Sykepleiere veit vel ganske så mye om diabetes?

 Iallfall var det det jeg trodde den gang.

 En uke etterpå dro jeg på fest med venner. Jeg danset og danset og drakk alkohol. Husker fortsatt i dag at jeg tenkte; “jeg trenger jo ikke ta insulin siden jeg er så aktiv!” Og festen fortsatte.

 Dagen etter, som seg hør og bør etter en våt kveld før, kom det meste opp igjen.

 Jeg var kvalm og uvel hele dagen. Ringte ei venninne og ba henne kjøpe noe cola til meg. Men det var visst tomt, så det blei 7Up i stedet, og ikke light versjonen.

 Blodsukkeret kom seg aldri ned til tross for ikke noe inntak av mat. Og siden jeg ikke spiste, tok jeg heller ikke insulin.

 Så ble det tungt å puste.

 Til slutt tok jeg til vettet og ringte legevakta. Ambulansen kom ganske så kjapt.

 Jeg husker jeg tok imot dem. Jeg var groggy, tungpusten og ville bare komme meg av gårde.

 Mens jeg krabbet ut i gangen på alle fire, spurte han ene om jeg ikke ville låse. Det syns jeg ikke var så viktig akkurat da.

 Mer husker jeg ikke, før jeg våknet I ambulansen på vei til sykehuset, hvor det ble konstatert ketoacidose.

Selvfølgelig er jo dette ganske ekstremt. Men jeg synes historien understreker et viktig poeng.

Har man nylig fått diabetes, eller ikke tatt seg tiden som trengs til å bli kjent med seg selv og sin egen diabetes, er det lett å la seg påvirke av andres meninger og gode råd.

Eller du bare blir irritert, fordi noen forteller deg hvordan det skal gjøres, slik jeg ofte ble.

5. Det er ikke «bare å…»?

I wish.

I really do!

Iblant føles det som at det er en uendelig liste med punkter på ting, som gjør blodsukkerstabilisering vanskelig.

Vi gjør så godt vi kan, følger alle retningslinjer og «regler» så godt det lar seg gjøre.

Noen kan skylde på et hektisk liv, andre ikke, men det spiller egentlig ingen rolle.

Jeg tør påstå etter 30 år, at uansett hvor perfekt dagen gjennomføres er det alltid én ting, liten eller stor, som ødelegger en «perfect score» i blodsukker-gamet!

Eller kanskje vi klarer et par dager, eller en uke, kanskje en lengre periode – og så … ja så funker det ikke lenger, det du nettopp har holdt på med!

Og vi veit ikke hvorfor!

Diabetestanker – det finnes ingen quick fix!

Men hvorfor er det slik?

6. Fordi du er unik!!

Og det samme er din diabetes.

Jeg skrev det over her, det finnes ingen fasit som omfavner alle.

Kroppen din og min består av de samme delene, men vi er bygget med forskjellige byggeklosser, alstå DNA, og det gjør at kroppen virker likt, men likevel ikke.

Og kroppen din en dag kan være fornøyd og velfungerende, for i neste øyeblikk ikke gjøre som du vil.

Selv om du ikke har diabetes, opplever du det.

Og hvem kjenner din kropp bedre enn deg?

7. Det er DU som får “svi” for at du mangler kunnskaper.

Det stemmer ikke, tenker du kanskje, og til en viss grad har du rett.

Men det er DU som får kjenne det på kroppen, om du spiser sjokolade uten å ta riktig mengde insulin, timet riktig til når du spiser den.

Det er DU som får kjenne det på kroppen, om du går en tur uten å sjekke blodsukkeret først, eller ikke tar med deg noe å spise for å øke blodsukkeret raskt ved føling.

Det er DU som får kjenne det på kroppen, om du heller velger en rosinbolle til lunsj, enn en skive grovbrød med godt pålegg.

De andre kan bare se på, kjenne på bekymringene, og frustrasjonen av å ikke kunne gjøre noe for å hjelpe deg.

Derfor må du bli din egen diabetes-ekspert.

Første steg er å få svar på de 3 mest stilte spørmålene om diabetes.

PS.

TRO MEG, jeg veit det er ikke lett å ta det ansvaret!!!

Jeg har 30 års erfaring med et vanskelig regulert blodsukker.

Og selv med kunnskaper og erfaring, er ikke alltid jeg og blodsukkeret og insulinet enige om riktig vei å gå.

Men vi er mer enig nå, enn da jeg var tenåring!

Har du selv opplevd et vendepunkt, eller flere, i diabeteslivet ditt?